Arven fra Nordisk Folkeriksdag på Vega 1990.

Skrevet av Asbjørg Myhre 16.02.2014.
Oppdatert 09.01.2016.

Nordiske flagg.
25-årsjubileum Nordisk Folkeriksdag.

I 2015 har Nordisk Folkeriksdag 25-årsjubileum. Den første Nordisk Folkeriksdags-samlingen var på Vega, ei øy og en øykommune på Helgeland i Nordland fylke. Vega består av 6500 øyer, holmer og skjær, rundt regnet, og står på UNESCOs liste over verdensarven.

Jeg deltok på denne aller første Nordisk Folkeriksdag sammen med representanter for et bredt spekter av organisasjoner fra de nordiske landene. Det som kjennetegnet disse historiske dagene var en veldig energi og entusiasme om samarbeid mellom frie og nasjonale stater i Norden. Og at vi i Norden kunne danne en motvekt mot det som den gang het EF.

Historisk samarbeid på Nordkalotten, handel, urfolk, tradisjoner, folkeliv, natur, alt som er med på å gi folkene som bor i de nordiske statene og selvstyreområdene en felles referanseramme, ble diskutert. Vi hadde store vyer.

I Norge sto kampen mot medlemskap i EF sterkt, som i nabolandene. Noe av det vi la mest vekt på i diskusjonene på Vega var de nordiske frihetstradisjonene, og at kampen for frihet og selvstendighet kjennetegner folk og folkegrupper på hele jorden.

I uttalelsen fra Vega heter det: Overalt på vår jord står folkegrupper samlet i kampen for selvstendighet, mot undertrykkelse. Kravet om å være med å forme sin egen framtid har blitt universell. EF bygger opp en byråkratisk superstat som er i utakt med en global politisk bevegelse på grasrotnivå.

Bak uttalelsen står en redaksjonskomite med representanter fra de nordiske landene: Dag Seierstad, Bente Åsjord, Bjørg Njå, Eva Nordland, Christian Bundgård og Christer Skånberg.

Uttalelsen gjenspeiler den tiden den ble skrevet, og mye i Norden har endret seg etter 1990. Norge har avvist medlemskap i EF/EU to ganger. Først i folkeavstemming mot EEC/EF i 1972, og i ny folkeavstemming mot EU i 1994. Tidligere samme år hadde både Finland og Sverige sagt ja til EU. Danmark ble medlem i 1973. Island har, sammen med Norge, valgt å stå utenfor.

I 1990 var prosessen mot stadig større integrasjon i EF i gang. For å få dette til måtte medlemslandene være villig til å avstå suverenitet. Tankene om stadig tettere samarbeid og overnasjonal styring ledet til Maastricht-traktaten som ble undertegnet i 1992, og EF endret navn til EU, Europeisk Union, i 1993. Det viktigste ved denne traktaten var å sikre rettighetene til de fire friheter: fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Fri flyt av kapital la grunnlaget for den felles europeiske myntenheten euro.

Vi som var på Vega sto for det motsatte syn. Vi ønsket nasjonal suverenitet, med idéen om at hvert folk har rett til å styre seg selv. Den norske Grunnloven av 1814 forankret staten i idéen om folkesuverenitet. Det innebærer nærhet og medvirkning til politiske avgjørelser og selvråderett over naturressursene.

Nordisk Folkeriksdags idégrunnlag (Sammendrag av Vega-uttalelsen).
EFs fire friheter har som mål å minimalisere kostnader ved produksjon, bl.a. ved å flytte produksjonen dit arbeidskraft er billigst. Dette fører til økonomisk ufrihet for vanlige mennesker. De blir tvunget til å flytte dit lønningene er lavest og der de sosiale rettighetene og arbeidsmiljøet er dårligst. Klasseskillene øker både i tredje verden og i Europa. Dette betyr større fattigdom og undertrykkelse.

EF fører til kapitalkonsentrasjon og store enheter på bekostning av små og perifere enheter. EF svikter miljøhensynet hver gang det kommer i veien de fire frihetene. Resultatet er at EF fører oss mot en økologisk katastrofe.

EF ønsker en effektivisering av beslutningsmyndighet gjennom sentralisering. Dette stenger for folkelig innsyn i beslutningene og skaper avmakt.

Vi må ikke tåle at de svake glemmes, at utkantregioner og lokalsamfunn isoleres. Da vil de sterkeste vinne fram og svakhet møtes med forakt. Et menneskelig samfunn betyr at vi tar vare på hverandre. Å ta vare på betyr at alle får være med å gi sitt bidrag til det felles beste. Det skaper tillit.

Kvinnelige verdier og evne til helhetssyn bør være ledende. Verdien av omsorg og vern av miljø og mennesker vil svekkes i våre nordiske samfunn hvis produksjon, produktivitet og konkurranse blir den rådende idé. Norden må opprettholde den offentlige universelle modellen for velferd med likeverdige rettigheter for alle og en solidarisk fordeling av kostnadene via skattesystemet. Vi må ikke bygge på en privat forsikringsmodell.

I eksisterende lokalsamfunn og kulturer finnes det verdifull eldre kunnskap om en langsiktig holdbar forvaltning av ressursene. Denne kunnskap kan vi utnytte i ny form. Nordens lokalsamfunn og økokommuner har allerede begynt sitt utviklingsarbeid. Lokalsamfunnene er mindre sårbare. De er også ressursbevarende og oversiktlige, og ved lokalt folkestyre er de demokratisk kontrollerbare. Lokalsamfunnet er ikke så lett å manipulere.

Norden bør arbeide for en ny utviklingsmodell på alle nivåer, som bygger på nettverk, helhet og tilgang til egne ressurser. Det er behov for et nordisk samarbeid og et regionalt samarbeid mellom land som ligger innom samme geografisk område. Det er behov for et samarbeid med hele Europa og det er behov for samarbeid mellom de enkelte land rundt om i verden.

Norden er en viktig del av den globale helheten. Vi trenger derfor et handlekraftig felles nordisk organ, et Alternativt Nordisk Råd, som kan markere vår vilje til selvstendige veier mot en framtid som tar vare på naturen og våre måter å organisere samfunnet på. Vi vil ha en utvikling som bygger på våre vurderinger og tradisjoner: respekt for likhet, medbestemmelse og solidaritet, som innebærer alle jordens folk.

25 år etter. Holder uttalelsen for dagens politiske utfordringer?
Svaret er et ubetinget ja. Vi feirer i år 200-årsjubileum for den norske Grunnloven, og den nasjonale arven som bygger på idéene i Grunnloven der §1 begynner med å slå fast:
«Kongeriget Norge er et frit, selvstendigt, udeleligt og uavhændeligt Rige.»
§2 sier at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retstat og Menneskerettigheterne.»

Vi vant som nevnt to folkeavstemminger mot medlemskap i EU. Men Arbeiderpartiet, med Gro Harlem Brundtland i spissen, slo seg ikke til ro med et folkeflertall som gikk i mot hennes iherdige kamp for medlemsskap. Parallelt med diskusjonen om ny avstemming arbeidet hun målrettet med andre former for tilknytning til EF. I mars 1989 møttes statsministrene i de seks daværende EFTA-landene (Norge, Sverige, Finland, Island, Østerrike og Sveits) i Oslo, og vedtok at de ville ha en avtale med EF som kunne gi «en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer». [Oslo-erklæringen av 15. mars 1989.]

Dag Seierstad skriver i Kampen mot EU i Norge fra 1962 til i dag: – Denne Oslo-erklæringen var et politisk kupp. Det hadde ikke vært noen offentlig debatt om å forplikte Norge på en slik måte. Innholdet i erklæringen var heller ikke klarert med Stortinget. Gro Harlem Brundtland var statsminister i Norge på den tiden. Det var et kupp også fordi «fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer» er kjernen i det EF som flertallet av de norske velgerne avviste ved folkeavstemningen i 1972.

Forhandlingsresultatet for EØS-avtalen forelå i mars 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Det innebar at Norge skulle bli del av EUs indre marked for de fire friheter. Nei til EU krevde at EØS-avtalen måtte legges ut til folkeavstemning, men nådde ikke fram med det kravet. Gro Harlem Brundtland la sterke føringer på debatten. Hennes strategi var innlemmelse i EØS uten offentlig støy.

Den var fra starten en avtale mellom EU og seks EFTA-land. Tre av dem, Sverige, Finland og Østerrike ble etter folkeavstemminger medlem av EU fra 1. januar 1995. Sveits nektet ved en folkeavstemming å godta EØS-avtalen. Siden1994 har EFTA-sida i EØS bestått av Norge, Island og Liechtenstein. Denne avtalen har i 2014 virket i 20 år. Vi i Norge er altså med i EU via EØS-avtalen. En tredel av Norges gjeldende lovgivning i 2013 er vedtatt i Brüssel, det vil si av EU-politikerne.

EØS-avtalen truer demokratiet.
Vår spesielle tilknytning til EU er en av de største truslene mot norsk demokrati i dag. Og mot de idéene som nasjonalstaten Norge hviler på: folkesuverenitet og selvråderett. Nå er det globalismen som er den rådende idé i vår vestlige verden. Vi ser at nasjonalstatene svekkes til fordel for et overnasjonalt og udemokratisk system.

Folkene i Norden har utviklet en demokratisk styringsmodell med en forholdsvis lik lønnsutvikling gjennom trepartssamarbeid og et offentlig velferdssystem gjennom skattesystemet. Denne styringsmodellen ønsker ikke folk i Norden å miste. Alternativet til globalisme er samarbeid mellom likeverdige nasjonale stater.

Vektleggingen av nasjonalstater, med små lokalsamfunn som grunnleggende demokratiske enheter, blir stadig viktigere. Dette er utviklingstrekk vi finner overalt på kloden, men som globalister, eller med andre ord: nyliberalister i globalisert utgave, med alle midler forsøker å undertrykke.