Trenger verden en ny økonomisk politikk?

Dette var tittelen på Fritt Norden Norges seminar på Blindern 29 mars 2011. Innledere var Roger Bjørnstad (SSB), Bent Sofus Tranøy (Høgskolen i Hedmark), Christian Tybring-Gjedde (Stortingsrepresentant, FrP) og Per-Olaf Lundteigen (Stortingsrepresentant, SP). Det var to teoretikere som møtte to praktikere. Mens de første skulle gi oss innblikk i økonomiske og politiske teorier som mulig fundament for ”En fjerde vei” (Fritz C. Holtes bok) var det politikernes oppgave å skissere om en slik ny økonomisk orden var ønskelig og mulig.

Han fulgte Fritz C. Holte langt på vei i problemanalysen, men var ikke sikker på at Holtes løsningsforslag uten videre var anvendbar.

Bent Sofus Tranøy gav oss innføring i de mange ideologiske forestillinger men også konkrete tema som han har måtttet ta stilling til i og utenfor Finanskriseutvalget. Dette innbefattet tema som teleologi, finansiell idealisme, perfekt-verden forestillingene, transaksjonskostnad, komplette markeder, likevektsideologier, nirvana (!) etc. Han var særlig opptatt av forklaringen på bankkollapser i null i perioden 1942-50. Ingen hadde vært interessert i å forklare dette. Eksperter som han mente hadde hatt en viss innflytelse nevnte han uttalelser fra ulike teoretikere slik som Reinhardt & Rogoff, Kewin Warsh, Lord Turner, Pareto, Arrow, Debreau, Stigler og Stiglitz. Han tok særlig opp tråden fra det som omtales som funksjonell beskrivelse av markedet. Tanken er at fordi finansmarkedet kan sies å fylle en rekke viktige funksjoner i en moderne økonomi har det vært en tendens til å tenke at jo mer avansert og innovativt et finansmarked er, jo bedre er det. I følge Tranøy er dette en feilslutning, noe den siste finanskrisen – hvor ”avanserte instrumenter nettopp spilte en nøkkelrolle, viser med all mulig tydelighet. 

Christian Tybring-Gjedde gav først en oversikt over hans ståsted og verdensbilde: Frihandel og markedsøkonomi har gitt menneskeheten velsignelser. Stor velstandsvekst. I kroner er det å være uførepensjonist i dag ikke dårligere enn å være alminnelig arbeidstaker i 1970. Dette gjør noe med våre incentiver. Velstandsveksten er betydelig når en justerer for befolkningsveksten i verden. Han stilte spørsmålstegn ved arbeidsløshetsstatistikken; ca- 20 % av arbeidsstokken er uførepensjonerte. Markedet var uovertruffent fordi det gav en optimalisering av ressursutnyttelsen og derved maksimaliserte samfunnets profitt. Det gav også stor frihet for enkeltmennesket. I verdensmålestoff har markedet løftet 100 vis av millioner mennesker ut av fattigdommen. Denne innleder la et hovedfokus på forbruker kunde, og dennes evne til styring av produksjonen i retning av det behøvde via sin etterspørsel, et perspektiv som var fraværende hos de andre innlederne. Markedsøkonomien er uten sammenligning er den beste løsningen for forbrukeren. Pris, kvalitet, utvalg osv. avpasses etter den faktiske etterspørsel. At dette eventuelt kan ha uønskede utslag for produsent/arbeider må eventuelt løses gjennom klare og konsekvente kjøreregler. I spørsmålet om valg av politisk retning må man ta utgangspunkt i menneskets natur – hedonismen – man kan ikke gå på akkord med den. Han konkluderte med at markedet ikke er det problem mange vil ha det til og ville derfor ikke gå inn på de endringer som Fritz C. Holte skisserte.

Per-Olaf Lundteigen tok utgangspunkt i sine studier på Ås under Fritz C. Holtes kateter og i biologien. All politikk og økonomi må ha en biologisk forankring. Han viste til sin bok – sammen med Anne Grimsrud – om Annerledeslandet. Innovasjon var mulig og nødvendig: Han illustrerte dette med tømmer, som har alt i seg til å gi biodrivstoff – noe som i disse CO2 tider foretrekkes framfor forbrenning av olje. Et nytt industrieventyr? Han tok et oppgjør mot den tvangstrøye som markedet representerer for samfunnet: Han røpet for forsamlingen at han og FrP gikk i mot handlingsregelen – det var viktig nå å pløye inn i norsk økonomi midler som kunne skape like vilkår i hele samfunnet. Den Digitale Allemannsretten må utbygges over hele landet. Og den skal ikke være tilbudsstyrt men etterspørselsstyrt. Dette kunne bli det gratisgode som alle skulle kunne nyte godt av. Han røpet også at han etter hvert har fått et annet blikk på statens rolle. Han nevnte Telenors overtakelse av hele telenettet under privatiseringen, han nevnte DnB – ”too big to fale”. Han ville innføre moms på finansielle operasjoner. Det er moms på alle andre tjenester men ikke på finanstjenester. Han erkjente at han opprinnelig hadde hatt en naiv rolle mht. statens rolle i det økonomiske liv. At staten griper inn medfører ofte støtte til ”de sterke” – monopol og subsidier, jf. Bankpakken som kun DnB syntes å ha fått glede av. Internasjonalt viste han til IMF, BIS (samarbeid mellom nasjonalbankene) – Basel avtale I, II, og III –for eksempel innføring av egenkapitalkrav om ”forecast” av økonomiske utsikter – om IMF og Thailand, men hemmeligholdet grunnet fare for at varselet ville skape effekter, om Island og IMF der en hadde innført strikt eksport og importkontroll av all flyt av kapital. Og dette virket!

Debatten dreide seg om moms på finansielle tjenester, regulering av kapitaloverføring, innregning av miljøkostnader i varens kostende, forskjeller mellom WTO standpunktet om liberalisering av verdenshandelen på matvarer ved inngangen av Uruguay-runden (1990-tallet) med overskuddslagre og til dagens situasjon med underskudd på mat, om bankpakken til DnB var subsidier eller ei, om fri flyt av arbeidskraft – pressing av lønninger – mangel på lærlingeplasser, om finansnæringens evne til å ta all gevinst selv men laster tapene over på staten og skattebetalerne, personlig egnethet som bankleder etc. Innl syntes å kunne enes om at det ikke er tale om enten marked eller statlig styring og kontroll, men graden av statlig innblanding. Det må statlig inngripen til. Eller sagt annerledes uten slik inngripen ville mange markeder bryte sammen.

Referat, Peter Ørebech, 30. mars 2011