Åge Almskaug til minne

Åge Reinert Almskaug ble født 24.februar 1921. Han sovnet stille inn 16. november 2011, 90 år gammel.

Åge var et politisk og samfunnsengasjert menneske. Han tilhørte venstresiden i norsk politikk Han var medlem av Fritt Norden, men hans hjertebarn var og forble Nei til EU.

Allerede på 60-tallet var han aktiv motstander av norsk medlemskap i datidens EEC. EEC-prosjektet strandet imidlertid av seg selv fordi Charles de Gaulle var i mot å få Storbritannia inn som medlem. I 1970 ble det gjort et nytt forsøk på å få Norge inn i EEC. Åge meldte seg igjen til tjeneste. Hans kone, Elin, fortalte meg over telefonen: ”Åge husket fortsatt, 90 år gammel, at stemningen var til å ta og føle på da fagforeningskjempen Ragnar Kalheim entret talerstolen i Folkets hus, og sa: ”Det ble nei”! (i Oslo samorganisasjon). Det var som om hele taket løftet seg”! Etter Åges vurdering var dette nei helt avgjørende for seieren ved folkeavstemningen i 1972. Norge tok reprise på EU-kampen i 1994. Igjen var Åge en av de ivrigste motstanderne av norsk medlemskap.

Åge gikk ut av fylkesstyret i Østfold Nei til EU, 86 år gammel, og han gikk av som leder av valgkomiteen etter fylte 89 år. Hans siste bidrag til foreningen var å skrive i medlemsavisen sommeren 2011. Åge var også et aktivt medlem av Skjeberg historielag.

Åge traff jeg første gang under Nordisk Folkeriksdag i København sommeren 2005. Jeg visste at han hadde sittet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen under krigen. Dermed var min interesse vakt. Jeg prøvde flere ganger å få han i tale om Sachsenhausen. Hver gang ble han avbrutt av andre som ville fortelle at også de hadde vært på tur. Men, til slutt fikk jeg han på tomannshånd. Senere hen spurte jeg forsiktig om det verste ved konsentrasjonsleiren – jeg var ute etter ”senskader”. ”Det verste var at jeg ikke fikk utrettet noe”. Da ble jeg stille, slo blikket ned og gikk for å være alene med meg selv.

Det var en Wienergutt (flyktning fra Wien) som angav Åge. 22. februar 1943 ble han arrestert på Nasjonaltrykkeriet i Oslo. Etter krigen ble Wienergutten dømt. Etter soning ble han utvist fra Norge. I en østerriksk avis klaget han over den dårlige behandlingen han hadde fått av Norge. Åge erfarte sannheten i ordtaket: ”Utakk er verdens lønn”.

Åge ble transportert med fangeskipet Donau, innenfor svensk territorium og med svensk eskorte. Om bord på det tyske transportskipet vurderte Åge å hoppe over bord da de var utenfor Göteborg. Han lot det være fordi han var usikker på om han ville bli plukket opp av svenske båter som lå i farvannet. Åge erfarte allerede den gang en flik av nordisk samarbeid.

En helt annet nivå på nordisk samarbeid opplevde Åge da han ble hentet av de hvite bussene en gang i mars-dagene 1945. ”Med vennlige ord ble vi ønsket velkommen om bord. Det vakre svenske språk lød som musikk i våre ører”. For de av oss som deltok på danskenes arrangement i Jaruplund Højskole 19 – 22 september 2008, vil huske at Åge, på vei hjem til Norge, overnattet i Frøslevleiren. Om dette skriver han i en artikkel:

”Etter noen få km var de fleste anbrakt i Frøslev-leiren, som best kan sammenlignes med Grini. Utmattet av krigsbilder sovnet jeg i en ren køye og en uvant stillhet… Leiren hadde både leger og utstyr og undersøkelsen fastslo, hva jeg hadde fryktet, det var tuberkulosen som hadde tappet meg for krefter”.

En sen kveld på højskolen i Jaruplund fortalte Åge om reisen hjem med de hvite bussene. En time satt han der og fortalte uten å se ned i manuskriptet. ”Det krever konsentrasjon”, var hans svar da jeg roste han for innsatsen.

Mitt bestemte inntrykk var at Åge var en ”teoretiker”. Han hadde enorme kunnskaper. Han var klar og ryddig i hodet – for ikke å si intellektuelt begavet. I Helsingfors 2007 oppdaterte han meg på Finlands historie under 2. verdenskrig. Og på Schæffergården samme år insisterte han på at jødenes ulike skjebne i henholdsvis Norge (høsten 1942) og Danmark (høsten 1943) måtte forstås i en storpolitisk kontekst.

Åge var også en ”praktiker”. Han ville noe med Nei til EU, han ville noe med Fritt Norden; han ville at flere skulle bli medlem av vår lille forening. Hans hobby var hagearbeid. Jeg vet at han har fått en utmerkelse for sin hage i Kvastebyveien.

Vi fant hverandre i ”sykkelen”. Jeg hadde syklet rundt på Fyn. Kona Elin, Åge og barna hadde også i sin tid syklet rundt på den samme danske øy. Ungene likte det. Man skulle bare passe på å la ungene bestemme hvor langt de skulle sykle. Hans barn likte sykkelferien i Danmark så godt at de igjen tok med sine barn på sykkelferie.

Åge førte sin penn elegant. Han rakk å skrive sin egen selvbiografi; ”Fra mitt liv i Sachsenhausen under 2. verdenskrig”. Jeg gleder meg til å lese boken, og jeg er veldig spent på hvordan han bringer til torgs en sosiologisk analyse av livet i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Jeg avslutter med å gi en smaksprøve fra boken:

”Og en takk på vegne av alle oss som mottok hjelp fra nordiske venner først gjennom okkupasjonstiden, men også i de første magre etterkrigsår. Dette var eksempler på nordisk samarbeide og hjelp til et broderfolk”.

Jeg vil huske Åge som et karakterfast og sjenerøst menneske.

Jon A. Haarberg